I en ny studie ledet av Bjerknesforskeren Erik Kolstad undersøkes sammenhengen mellom de store værmønstrene og marine kaldluftsutbrudd (MK). Marine kaldluftsutbrudd er det viktigste arnestedet for uvær til havs i polare strøk. Et kalduftsutbrudd er en storskala forflytning av kald luft, typisk fra områder dekket av sjøis, inn i regioner med åpent hav. Temperaturkontrasten mellom det relativt varme havet og den kalde luften kan være mer enn 20 grader, og dette fører til stigende luft- og lavtrykksdannelse. Det mest kjente værfenomenet som er knyttet til kaldluftsutbrudd er polare lavtrykk (polarstormer).
Polare lavtrykk har, til tross for at de er mindre i utstrekning, blitt sammenlignet med tropiske orkaner, og kan produsere vinder med orkan styrke og store snømengder. Kaldluftsutbrudd utgjør dermed en betydelig del av risikobildet både til havs og langs kysten i Norge, Russland, Island, Japan og til og med De britiske øyer.
Værmønstre og kaldluftsutbrudd
Studien viser at det er sterke høytrykksrygger over Grønland, enten alene eller sammen med sterke lavtrykksanomalier over Nordøst-Europa, som er mest fordelaktig for dannelse av kaldluftsutbrudd over De nordiske hav. Dette kan være viktig fordi slike forhold er knyttet til den negative fasen av Den nordatlantiske oscillasjonen (NAO), det mest dominerende værmønsteret i Nord-Atlanteren. Dette betyr at en potensiell fremdrift i varsling av NAO vil kunne komme varslingen av kaldluftsutbrudd til gode.