Om ris og is

Av Dr. Øyvind Paasche, Leder for Bergen Marine Forskningsklynge og Dr. Kerim H. Nisancioglu, Institutt for geovitenskap og Bjerknessenteret ved UiB, publisert i Dagens Næringsliv lørdag 4. januar 2014.


I det som må kunne sies å være en av de mer kuriøse kapitelene til nyere klimahistorie finner du ideen om at oppstarten av risdyrking for om lag 5000 år siden forhindret etableringen av en ny istid!



Siden hypotesen ble fremsatt i 2005 av Bill Ruddimann har den vært diskutert i det vide og det brede, men den fikk tidlig noen alvorlige skudd for baugen og forsvant fra radaren. Nå kommer det data som skaper fornyet interesse for den opprinnelige hypotesen hvor gassen metan (CH4) spiller en sentral rolle.

Selv om det for tiden er dobbelt så mye metan i atmosfæren som for 250 år siden, er det fremdeles forsvinnende lite av den. Vi referer gjerne til den i antall deler per milliard, og med kun 1900 deler per i dag er det mye å gå på.

Det kan allikevel vise seg at metan som tross sin beskjeden konsentrasjon har spilt en nøkkelrolle ikke bare ved den direkte effekten den har på klima (som varmeforsterker), men også indirekte ettersom våre liv er uløselig knyttet til det klimaet som vi til enhver tid omgir oss med og det avtrykket vi setter. Men først et ord om den varslede istiden.

Det er slik at innstrålingen til jorden endrer seg sakte over tusener av år, grunnet endringer i jordens bane rundt solen. Denne langsomme pulsen er i fase med at isdekkene vokser og smelter bort.

I løpet av de siste 10 000 år har det gradvis blitt kaldere i nord som følge av disse astronomiske endringene, men spørsmålet om når den neste istiden skal starte har vært vanskelig å anslå. Ruddimann tolket innstrålingen dit hen at istiden allerede skulle vært over oss, men som den observante leser har lagt merke til har ikke dette skjedd. Forklaringen på dette er, ifølge hypotesen, ris.

Bortsett fra at is og ris rimer, hva har ellers ris med klima å gjøre? Vel, det produseres store mengder metan i forbindelse med dyrking og nedbrytning av rismarker. Og ekspansjonen av dyrket rismark økte fra omtrent 5000 og framover. Dette var naturligvis ikke det eneste som skjedde på kloden i dette tidsrommet. En av de største endringene var at Nord-Afrika gikk fra å være ”grønn” til å bli en slags ørken, men i motsetning til risdyrking hadde dette angivelig lite med menneskelige inngripen å gjøre.

Ruddimann’ hypotese, som i essens sa: vi har påvirket klima før, dette er ikke første gang vi tukler med klimagasser, og hvis vi ikke hadde gjort det ville store deler av den nordlige halvkule nå vært ubeboelig, ble straks tilbørlig testet. Etterprøvingen med de mest avanserte klimamodellene gav grunn til å forkaste hypotesen, hvilket den ble av mange.

I en fersk studie kommer det nå uventet støtte fra polare trakter. Iskjerner fra Antarktis og Grønland er uvurderlige kilder til informasjon om fortidig klima, og fremfor alt, om innholdet av klimagassene CO2 og CH4 i atmosfæren. Innkapslet i isen finnes det talløse miniatyrbobler av luft fra den tiden isen ble dannet. Med svært presise målinger på gassinnholdet i disse boblene materialiserer det seg nå observasjoner som indirekte støtter Ruddimann’ hypotese.

Dataene viser, enkelt fortalt, at det har vært økende forskjeller mellom den nordlige og den sørlige hemisfærene de siste 3000 år og at det vanskelig lar seg gjøre å forklare forskjellen med mindre man inkludere risdyrking på den nordlige halvkule. En forsiktig, men kritisk, støtte til ideen om et tidlig menneskelig klimaavtrykk. Fortsettelse følger, om enn ikke i form av en istid.  


----------------------

FORSKNINGEN:


Hvem: Logan Mitchell, Ed Brook, James E. Lee, Christio Buizert og Todd Sowers.
Hva: Constraints on the Late Holocene Anthropogenic Contribution to the Atmospheric Methane Budget.
Hvor: Science, V.342, 964, 2013.