Fredsprisen – en utfordring til Solheim

Av Erik Kolstad og Øyvind Paasche, tidligere publisert i Adresseavisen 03.12.07

Mange har vanskelig for å forstå koblingen mellom fred og klima, men historien er full av eksempler på at sivilisasjoner har tilpasset seg eller kollapset i møte med vedvarende eller plutselige klimaendringer. Det ufrivillige nye med dette forholdet er at vi har gjort oss selv moralsk ansvarlig for de endringer vi har i vente. Det menneskeskapte klimaet kan fort bli en uønsket konfliktforsterker.

John Steinbeck har udødeliggjort "the Okies", klimaflyktningene som trakk vestover mot California under Depresjonen på 1930-tallet. Flere millioner bønder ble tvunget bort fra slettene som hadde forsynt hele landet med korn. En flerårig tørkeperiode gjorde at dette vanligvis fruktbare landskapet lå brakk i mange år.

Nylig brant California, New Orleans frykter en ny orkan og Florida trues av havnivåstigning. Syv amerikanske stater er daglig avhengig av vannet fra Colorado River, men fordi vannstanden er stadig synkende og reservoarene tørker opp er situasjonen i ferd med å tilspisse seg. Vannverkene er privatiserte, interessene motstridende. Langvarig tørke kan igjen ble en realitet. Kan det være mulig at klimaendringer kan bidra til å forrykke balansen selv i USA?

Det er mange som tror at naturen ikke er i stand til å forandre seg så fort som den faktisk gjør, og i hvert fall ikke at det kan skje fordi vi har tuklet med den. De har sett noen vintre og tviler på at morgendagen kan bli særlig annerledes. Det er imidlertid all grunn til å tro at de neste 50 årene kommer til å bli veldig forskjellig fra de foregående 50 år.

Den feilaktige troen på stabilitet har vært til stede også innen klimaforskningen. For få tiår siden var det ingen som snakket om klimaet i Arktis. Hva var det å snakke om? Der blåste det surt og var utrivelig kaldt. Nå kan man knapt lese en fagartikkel uten at ordet "Arktis" er med. Nordområdene har fått sin renessanse, mye på grunn av den vikende sjøisen.

Med utviklingen av satellitteknologien har man oppdaget at Arktis ikke var fullt så statisk som man trodde, ikke fullt så avsondret fra resten av verden. Tvert om, Arktis har stor innvirkning ikke bare på de klimatiske forholdene i Norge, men fremfor alt på det globale klimasystemet. Den arktiske svingning (eller Arctic Oscillation) beskriver det tydeligste værmønsteret på den nordlige halvkule, men er kanskje ukjent for folk flest.

En kraftig lavtrykksaktivitet rundt Island styrer fuktige luftstrømmer fra Atlanterhavet inn mot Norge, noe som fører til milde, våte vintre her hjemme og tørre, kjølige vintre på kontinentet. "Svingningen" består av at situasjonen reverseres de vintrene lavtrykket over Island er mindre markant enn normalt. Siden slutten av 70-tallet har dette systemet vippet fra en kald fase til en varm og fuktig fase. Vintrene har blitt kortere og snømengdene har avtatt. Dette er en utvikling som er i tråd med klimapanelets fremtidsscenarioer.

Klimapanelets viktigste oppgave er og har vært nettopp å komme med kvalifiserte prognoser om de klimatiske forholdene i nær fremtid. Samtidig har man oppdaget hvordan klimaendringer i fortiden har påvirket verdenshistorien. Vi vet nå at klimaet ikke er en statisk parameter. Det er tvert imot i konstant endring, og det er god grunn til å tro at klimatiske svingninger har bidratt til omfattende omveltninger i samfunnet.

Selv om langt fra alle store samfunnsmessige endringer skyldes klimatiske svingninger, er vi mer sårbare enn vi kanskje selv tror. Med endringer i havstrømmene langs norskekysten kan vi få forandringer i fiskebestandene. Vi ser for eksempel at torsken stadig trekker lenger nordover for å gyte.

Vi vil bli påvirket av de globale endringene som er i anmarsj, å tro noe annet forblir naivt.

FNs klimapanel opererer med ulike fremtidsscenarioer. De mest optimistiske av disse tyder på en fortsatt og akselererende oppvarming. Enorme jordbruksområder står i fare for å bli utsatt for hyppigere tørke og en knappere tilgang på ferskvann. Midtvesten er ett eksempel på det, men konsekvensen av en 20 prosents reduksjon i nedbør over Sør-Afrika kan bli langt mer kritisk. Morgendagens klimaflyktninger kan derfor komme til å representere en betydelig humanistisk utfordring for Europa.

Hvis historien har lært oss noe, må det være sammenhengen mellom ressursmangel og konflikter. Mange kriger har tilsynelatende blitt utløst av bagateller, men mer presserende behov har som regel ligget under overflaten. Det uunngåelige spørsmålet blir derfor: Hva kan gjøres?

I 1985 publiserte tidsskriftet Nature et banebrytende arbeid som viste at ozonlaget hadde blitt 10% mindre, og allerede tre år etter denne oppdagelsen vedtok Sveriges regjering å fase ut alle nye produkter som inneholdt KFK-gasser innen 1994. Ozonhullet er ennå ikke tettet, men ekspertene mener at det ikke er så lenge til. Denne historien viser til fulle at vi er i stand til å endre kursretning, og det på kort tid, hvis viljen er til stede.

Det må imidlertid understrekes at den globale oppvarmingen er langt mer omfattende enn ozonlagsproblemet. Hele verden må gå sammen om å finne gode alternativer til alle karbonbaserte brensler. Men tiltakene som skal imøtegå disse utfordringene er urovekkende spake og tyder fremfor alt på at forståelsen av hva som må gjøres ikke sitter spesielt dypt. Norge er en lilleputt sammenlignet med mange andre land når det gjelder utslipp av CO2, men vi er like fullt verdens tredje største eksportør av olje. Vi mener at dette gir oss et spesielt ansvar.
 
Utdelingen av årets fredspris har satt søkelyset på klimaendringer som konfliktforsterker. Få land i verden besitter de samme mulighetene som Norge har til å komme opp med effektive og innovative løsninger, men vil regjeringen vise vei? Vi vil med dette utfordre den nye Miljøvernministeren til å komme opp med konkrete løsninger for hans annonserte grønne revolusjon. Som han sikkert vet er det mer enn tid og velgere som står på spill.

Last ned pdf fil av kronikk i Adresseavisen her.