Av: Ina K. Kindem (Bjerknessenteret) og Ellen Viste (Geofysisk institutt, UiB). Publisert i Aftenposten 11.12.07.
Selv med en fredspristildeling fremstår klimaets fremtid som tåkete. Såkalte klimaskeptikere og klimaeksperter krangler fremdeles. Politikere fremmer mer eller mindre kreative klimaforslag, men vil helst unngå å irritere sine velgere.
Hvordan skal vi som oppegående nordmenn forholde oss til denne klimadebatten? Må hver enkelt innbygger i kongeriket Norge ha et bevisst forhold til bilkjøring, sparedusj og antall plastposer vi bærer med oss hjem fra butikken for å kunne se klodens fremtid lyst i møte?
Medienes klimadebatt
Mediene har i alle fall skjønt at klimaet er viktig. Katastrofale fremtidsutsikter selger. Klimaforskere som skjønner at spissformuleringer gir oppmerksomhet, er gode støttespillere. Klimaskeptikere som enten avviser CO2-problematikken fullstendig eller som bagatelliserer klimaproblemet, får også spalteplass. Jorden selv holder spenningen ved like med rekordlite is i Arktis og litt ekstremvær nå og da.
Det underlige er at vi sammen med katastrofeutsikter like gjerne blir fortalt hvor lett det er å redde klimaet: Kjøp sparepære og sparedusj og skru ned husvarmen! Vi både skremmes av voldsomme klimaoppslag og beroliges samtidig med enkle løsninger. For over ti år siden mente naturvernorganisasjoner at vi hadde ti år på oss til å redde klimaet.
I dag sier de det samme. For over ti år siden snakket vi om å handle lokalt og tenke globalt. I dag skylder vi heller på naboen, politikerne, olje- og gassindustrien og alle kineserne.
Tidligere miljøproblemer
Verden har løst store miljøproblemer før. Da hullet i ozonlaget ble kjent og soling lå an til å bli risikosport nummer én, kom forbudet mot KFK-gasser i spraybokser, frysebokser og kjøleskap. Bedrifter så raskt økonomiske fordeler ved å tilby forbrukere nye produkter uten KFK-gasser. Produkter som kundene heller ville kjøpe.
Da sur nedbør på 1980-tallet truet med å ta livet av alle juletrær i Europa, innførte man forurensingskontroll for å få redusert sulfatutslippene. De dystre spådommene om skogsdød og hudkreft ble avverget. Flere lands myndigheter og næringsliv viste handlekraft.
Det usynlige problemet
Den usynlige opphopningen av drivhusgasser i atmosfæren, derimot, er det vanskeligere å forholde seg til, og ikke minst, finne gode alternativer til. Vi trenger olje- og gassindustrien. Risikoen vi løper ved å avstå fra handling i klimaspørsmålet er uklar. Det er jo ikke sikkert at det kommer bøttevis med nedbør akkurat i ditt og mitt nabolag?
Som nordmenn er vi da vant til både det ene og det andre været. Det er umulig å forholde seg til gjennomsnittsværet 20 år frem i tid. Vi stoler ikke engang på meteorologens værvarsel. De kan jo ta feil, så da trenger vi vel heller ikke å ta klimavarselet alvorlig?
Et "oversettelsesproblem"
Nei, det er ikke lett å forstå seg på klimaforskere. For mange fremstår de som moderne spåkoner, der krystallkulen er byttet ut med en like mystisk klimamodell. I motsetning til forskere innenfor andre fagfelt, som for eksempel økonomi eller legevitenskap, har det vært vanskeligere for klimaforskeren å bli trodd.
Klimaforskerens råd veies kanskje opp mot råd som er basert på egne meninger fremfor fagkunnskap: "Forskningsresultatene er usikre, restriksjoner kommer ikke til å virke, og alle kommer til å miste jobben".
Global temperaturstigning er dessuten en unyttig parameter for lokalt styre og stell som vegrer seg for klimatiltak. Klimaforskeren utvikler klimaprognoser av mer lokal karakter. I mellomtiden kommer næringslivet politikerne i forkjøpet. Med økende miljøinteresse kommer miljøvennlige alternativer, det hevder i hvert fall reklamen. Miljø er blitt lønnsomt og tidsriktig.
Usikkerhet, ikke uvitenhet
Kunnskapen om klimasystemet er nemlig tilstrekkelig til å kunne si noe om fremtidens klima. Grunnlaget for drivhuseffekten er solid fundamentert, og betraktes som vitenskapelig sannhet.
Klimamodellenes fremtidsprognoser er ikke så sikre. Er alle relevante prosesser med i klimamodellen? Er alle tilbakekoblingsmekanismene i klimasystemet godt nok modellert? Forstår forskeren klimaets naturlige variasjoner godt nok?
Usikkerheten må tallfestes, men ødelegger ikke grunnlaget for de vitenskapelige fremtidsutsiktene.
Rundt ethvert forskningsresultat oppstår nye spørsmål og ny usikkerhet. Selv om resultatene er usikre, betyr ikke det at de er spekulative. Klimamodellene kan gjenskape den observerte, globale temperaturutviklingen, og modellene forbedres stadig.
Resultater tolkes feil
En kan ikke neglisjere dette verktøyet eller avstå fra klimahandling fordi usikkerheten ikke kan elimineres. Når forskeren presenterer sine resultater med forbehold, tolkes dette dessverre som manglende kunnskap.
IPCCs nyeste rapport forteller at den globale temperaturen kan komme til å stige med 1,8 til 4 grader mot slutten av dette århundre, avhengig av hvor stor veksten blir i drivhusgasser.
Litt underlig er det da at klimaskeptikeren hardnakket viser til at kloden nok bare blir omtrent én grad varmere. Global oppvarming er ikke så farlig. Klimatilhengeren derimot, som ser for seg en voldsom vekst av skadelige drivhusgasser, peker på katastrofale klimaendringer med mer enn fire graders temperaturstigning.
Fra grønn vrede til grønn glede?
Vi trenger ikke klimahysterikere som ikke er villige til å høre på andres saklige argumenter. Vi trenger ikke skremte barn som lurer på om verden går under før sommerferien. Ingen vet med sikkerhet hvor høy konsentrasjonen av drivhusgasser blir om hundre år, men vi må på grunnlag av det vi vet i dag foreta bevisste valg.
Vi trenger en åpen og fordomsfri debatt om klimaløsninger. Vi må se konsekvensene av de valgene vi tar, og ikke bare sette i verk tiltak som umiddelbart høres gode ut.