– Det som kjennetegner isen på Svalbard, er at den smelter veldig fort, sier Jostein Bakke, professor ved Bjerknessenteret og Institutt for geovitenskap ved UiB. – Det er som med sjokoladen på isen.
Han har nettopp fortalt at han gjerne ville hatt en Royal med mørk sjokolade og mandler, om det ikke hadde vært for at han nettopp har fått hjem flere kasser med utstyr og prøver fra feltarbeid og er for opptatt med å organisere dem til å kunne holde i en pinneis.
Diskutere sjokoladetrekkets rolle kan han like fullt.
– Isen holder seg lenge før du begynner å spise av den. Men når du bryter gjennom sjokoladen, går det fort. Det er det samme på Svalbard. Nå kan folk se isen smelte fra år til år. De små breene forsvinner. Vi er på full fart tilbake.
Tilbake refererer verken til i fjor eller til barndomsminner om varme sommerdager, men til tiden for 6–9000 år siden. Sammen med geologkolleger har han kartlagt hvordan Svalbard-breene krympet da, i en periode da det var 6–8 grader varmere der enn nå.
Det vet de fordi de har tatt prøver av sedimentene som legger seg på bunnen av innsjøer. I august i 2018 reiste de med seilbåt nordover langs vestkysten av Spitsbergen, rundt nordspissen og til Nordaustlandet. De hadde med seg flåter som de satte ut som små boreplattformer i innsjøer på land.
Fra bunnen av innsjøene trakk de opp sylinderformede kjerner av sedimenter. Sedimentene har bygget seg opp lagvis, og hvert lag er preget av vannet som rant inn i innsjøen da det ble avsatt. Lag fra perioder da breene har vært store, er fulle av leire og silt. Hvis breene har vært små eller helt borte, finner forskerne organisk materiale fra planter.
Data fra flere somres feltarbeid har vist at breene har vært store de siste to tusen årene, men at de de siste tiårene har gått dramatisk tilbake.
– Det er overraskende hvor lik brehistorien på Svalbard er fastlandets, sier Jostein Bakke. – De siste 5000 årene har utviklingen vært veldig lik så langt sør som Folgefonna.
At breer som ligger 300 mil fra hverandre kan utvikle seg i samme takt, tilskriver han at de alle ligger ved Nord-Atlanteren og derfor har noe av det samme klimaet. Tidligere variasjoner i dette klimaet kan ses med det blotte øye som morener og andre former i landskapet. Innsjøsedimentene er likevel Jostein Bakkes favoritt.
– Innsjøer forteller om breer, men også om skredhistorie og flommer. Det er derfor jeg er så glad i innsjøer.
Trass vann på alle kanter blir det lite bading under arbeidet på flåtene.
– Aldri. På Svalbard er det så kaldt at vi er glade for å slippe.