Bulkete valker, strenger av gjennomskinnelig hvitt eller en himmel av ugjennomtrengelig gråhet. Tårn som stiger over jorden. Vi ser dem fra bakken, og vi kan se dem fra fly. Men med unntak av tåke, får de færreste av oss oppleve skyer på nært hold, uten det beskyttende skillet av et flyvindu.
Fra hagen utenfor Bjerknessenteret ser vi likevel noen som gjør det. Menneskefugler – paraglidere som seiler ut fra Ulriken, det høyeste av fjellene rundt Bergen. Bjerknessenterets Ragna Breines er en av dem.
I disse dager avsluttes klimaforskerskolen ResClim og videreføres i den nye forskerskolen CHESS. Som prosjektkoordinator for ResClim har Ragna de siste fire årene organisert kurs og sommerskoler for doktorgradskandidater i klimadynamikk – meteorologer, oseanografer, geologer og botanikere.
Selv har hun en doktorgrad i molekylærbiologi, men følger nøyere med på værvarslet enn mange av meteorologene hun har jobbet sammen med. Hun vil vite om det blir flyvær.
I skyene
Vet hun kanskje også hvordan det er å være i skyene? Har hun vært der?
– Det korrekte svaret fra en paragliderflyger er nei. Du skal ikke fly i skyer, det kan være farlig.
De er uforutsigbare. Turbulente. Du kan være i kjempetrøbbel hvis du havner inne i en sky. Innen et minutt vet du verken forskjellen på opp eller ned, venstre eller høyre. Du vet ikke hvor du er. Uten bakken som referanse kan du ikke navigere. Men at du ikke kan se noe, er i følge Ragna Breines bare det første problemet.
– Du raser oppover.
Skyer dannes fordi luften stiger, og når cumulusskyene bygger seg opp over innlandet på fine soldager, kan det gå fort for seg. I en heis til himmelen har du lite håp. Og det blir verre.
– Det er kaldt. Det er vått. Du risikerer å stupe mot jorden. Det vil du ikke.
Du kan bli en flygende istapp. Skyene er forstadier til regn, de består av bittesmå vanndråper eller iskrystaller. Linene blir våte, paraglideren blir våt, og den kan klappe sammen.
Ragna Breines kjenner skyene for godt til å finne på å fly inn i dem. Men hun har flydd opp til bunnen av skyer og oppover langs utsiden av dem.
– Du kjenner deg ydmyk når du svever ved siden av en sky, sier hun. – Du er så liten, og skyene er så store.
Som jagende fugler
Det paragliderflygerne ser etter utenfor skyene, er likevel akkurat de samme luftbevegelsene som skaper skyer. På fine soldager blir bakken varmet opp, og over den varme bakken blir også luften varmere og stiger. Det oppstår bobler med stigende luft – termaler. Paragliderne sirkler oppover i termalene.
– Som rovfugler, forklarer Ragna Breines. De jakter på termaler som kan løfte dem oppover i luften. Vi gjør akkurat det samme.
Hvor høyt paragliderne kan fly avhenger av hvor høyt termalene går. Ved vestkysten, som i Bergen, stopper de ofte mellom 1500 og 2000 meter. På en riktig god dag kan man fly opp til to kilometer over bakken.
– Hvis du er på et sted hvor luftrommet tillater det.
Det gjør det ikke i Bergen. Når paragliderne flyr ut fra Ulriken, må de holde seg lavere enn restauranten ved ulriksmasten. Både fly og luftambulansens helikoptre konkurrerer om plassen, så å svinge innom Fløyen, er strengt forbudt. Det er bare over fjellsiden av Ulriken paragliderne kan sveve fritt.
Nærmere fjellet
Når Ragna Breines nå begynner i ny jobb som administrasjonsleder ved Centre for Cancer Biomarkers ved Det medisinske fakultet, innebærer det flytting til nytt kontor ved Haukeland.
Derfra vil hun ikke lenger ha like god utsikt mot paragliderne som flyr ut fra Ulriken. Til gjengjeld vil hun ha svært kort vei til Ulriksbanen.