Av: Erik Kolstad og Øyvind Paasche, forskere ved Bjerknessenteret for klimaforskning.
|
| At den globale temperaturen øker med litt under én grad på bare 100 år er i historisk perspektiv en formidabel endring, og byr på kolossale utfordringer for alt liv. |
I løpet av det siste året har media flommet over av nyhetssaker om klimaendringer, det kan ikke være en avkrok i Norge som ikke har fått med seg at kloden er i endring. Motivasjonen for å skrive denne kronikken er derfor ikke en mangel på informasjon om global oppvarming, men snarere det motsatte. Vi opplever en nærmest ubegrenset tilgang på artikler, blogger, tv- og radioinnslag om alt som følger av de stadig økende utslippene av drivhusgasser - problemet er bare at mye av informasjonen er utgått på dato, ufullstendig og i mange tilfeller direkte misvisende. Dette har ført til en rekke uheldige uttalelser fra blant annet politikere som for eksempel at havnivået kommer til å stige hvis sjøisen i Arktis smelter. Utfordringen ligger i å gjøre enkel og riktig informasjon om klimaendringer lett tilgjengelig for de som måtte ønske den, enten det gjelder myndighetene, media eller skolevesenet.
FNs klimapanel, IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change), har i år kommet ut med en komplett oppdatering fordelt på ulike delrapporter (www.ipcc.ch). Dette panelet består av et representativt utvalg av de fremste klimaforskerne i verden, og målet med rapportene er å gi en fullstendig gjennomgang av alt som har blitt gjort innen klimaforskningen de siste årene. Da er det ikke rart at den første delrapporten (som tar for seg det vitenskapelige grunnlaget for klimaendringene) er på hele 996 sider. Heldigvis finnes det et betydelig kortere teknisk sammendrag som sammenfatter de viktigste funnene. Dette sammendraget har vi, med god hjelp av kolleger, oversatt til norsk og nå gjort tilgjengelig for nedlastning på nettsiden til Bjerknessenteret (www.bjerknes.uib.no). Det kan anbefales som et grundig dokument med gode illustrasjoner, selv om språket til tider er preget av sjargong. Vi vil her forsøke å gi et lettfattelig sammendrag av det vi selv mener er de mest grunnleggende punktene i rapporten.
Drivhuseffekten er svært gunstig for oss fordi den sørger for å holde på noe av varmen vi mottar fra solen. Jordoverflaten og havet stråler nemlig kontinuerlig ut varme, men gasser som karbondioksid (CO2), vanndamp, metan og lystgass stenger inne noe av denne strålingsvarmen. Dette gjør at den gjennomsnittlige temperaturen ved overflaten på jorden holder seg på rundt 15 grader, mens det ville ha vært 20-30 grader kaldere uten drivhuseffekten. Vanndamp er den klart viktigste drivhusgassen; dette merker vi blant annet fordi de stjerneklare nettene er de kaldeste. Da er det lite skyer og damp i luften, og store mengder varme forsvinner ut i rommet. Som vi vet spesielt godt her på Vestlandet, varierer mengden skyer og vanndamp kraftig, slik at den lokale drivhuseffekten er svært variabel. De andre drivhusgassene er langt mer jevnt fordelt i atmosfæren, og gir derfor et jevnere strålingspådriv. Dette litt konstruerte ordet er en oversettelse av det engelske uttrykket «radiative forcing», og er et mål for hvor mye én enkelt faktor bidrar til den globale oppvarmingen.
Det er hevet over enhver tvil at atmosfæren er i ferd med å bli varmere. Fra 1906 til 2005 økte den globale gjennomsnittstemperaturen ved bakken med mellom 0,58 og 0,90 °C (klimapanelet oppgir alle estimat med usikkerhetsintervaller). Det blir ofte helt riktig påstått at klimaet har endret seg raskt også tidligere. At den globale temperaturen øker med litt under én grad på bare 100 år er i historisk perspektiv imidlertid en formidabel endring.
Det store problemet vi står overfor i dag er den stadige økende andelen av drivhusgasser i atmosfæren. Hovedfokuset er naturlig nok på de gassene vi selv slipper ut. CO2 utgjorde rundt 280 ppm (dette er det samme som 0,28 promille) av atmosfæren omkring 1750. Siden dette var før man begynte å slippe ut store mengder karbon gjennom å brenne fossilt brennstoff av typen karbonholdig olje, gass og kull, kaller man gjerne denne perioden «førindustriell tid».
Konsentrasjonen har i 2005 steget med 35 % til rundt 380 ppm. Når man legger sammen alle de positive bidragene fra hovedsaklig CO2 og metan, men også lystgass, halokarboner og ozon med de negative bidragene fra luftpartikler som skygger for solen, ender man opp med et netto positivt pådriv på 1,6 Watt per m2. Dette tilsvarer at man har en 1600 Watts ovn stående på dag og natt for hvert eneste mål (1000 m2) på jordoverflaten. Dette fører i tillegg til at mengden vanndamp i atmosfæren øker i et varmere klima, og effekten av dette er et tilleggspådriv på ca. 1 W/m2, noe som altså forsterker oppvarmingen med mer enn 50 %. For de som trodde at solens naturlige svinginger kunne forklare dagens oppvarming, er pådrivet som skyldes endringer i solstrålingen fra 1750 beregnet til 0,12 W/m2.
Det som har tillatt oss å forstå den voldsomme økningen av drivhusgasser i et lengre tidsperspektiv, har vært tilgangen på gode rekonstruksjoner av tidligere tiders atmosfæriske sammensetning. Den viktigste kilden til slik informasjon er iskjerner boret ut av den største iskappen på jorden, nemlig Antarktis. Snøen som faller over de indre deler av Antarktis er så kald at den ikke smelter i løpet av sommeren. Dette gjør at den i overgangen til å bli til is forsegler små luftbobler som inneholder den samme blandingen av drivhusgasser som vi finner i atmosfæren. Derfor utgjør isen et fantastisk arkiv for de som vil forske på hvordan klimaet har variert i fortiden. Iskjerner som er over 3 000 meter dype har blitt analysert i detalj, og dette er grunnen til at vi nå vet noe om hvordan for eksempel CO2 og metan har variert i atmosfæren gjennom vel 650 000 år (og mer er på vei). Dette setter dagens 380 ppm med CO2 i perspektiv, ettersom det er over 100 ppm mer enn det naturlige nivået for en mellomistid (som vi lever i nå).
Det tragiske er at ikke bare innholdet i atmosfæren, men også utslippene av drivhusgasser bare øker og øker. Noen av gassene, og da særlig CO2, lever lenge i atmosfæren. Dette betyr at selv en full stopp av utslippene i dag ikke ville senket konsentrasjonen før etter lang tid. Det er ikke uten betydning å skulle gjette på hvilket nivå innholdet av de forskjellige gassene kommer til å ha i fremtiden. Man har derfor laget en rekke utslippsscenarier hvor man tenker seg en varierende grad av bruk av fossilt brennstoff. En tenkt atmosfære i henhold til de ulike scenariene blir matet inn i klimamodellene. Dette er kort og godt dataprogram som beregner de klimatiske forholdene langt frem i tid. Det mest brukte scenariet (som heter A1B) ender opp med en CO2-konsentrasjon på rundt 700 ppm i år 2100, altså nesten en tredobling fra førindustrielt nivå. Dette gir i følge klimamodellene en oppvarming på mellom 1,7 og 4,4 grader fra 1980-1999 til 2090-2099, med et beste estimat på 2,8 grader. Men allerede nå synes det som om det såkalte worst caseutslippsscenariet er forbigått av de siste års utslipp, og dette kan være en indikasjon på at panelets fremtidsscenarier er for moderate. Det er ved å senke utslippene vi i fellesskap kan bestemme hvordan scenariene utspiller seg, og dermed også påvirke fremtiden. Dette vil kreve mer enn kildesortering.
Den nye rapporten fra klimapanelet vil bli stående som den sikreste kilden til å forstå global oppvarming til den neste rapporten kommer ut om drøye seks år. Vi håper at den norske oversettelsen vil kunne bli et viktig verktøy for å heve bevisstheten om hva som skjer med kloden, og om hva vi kan gjøre for å skape gode alternativer til dagens utslippssamfunn. Rapporten er på mange måter et klimakompass for fremtiden som staker ut mulig kursretninger. Vi får alle håpe at vi velger å leve etter prinsippet om at kunnskap fordrer handling.