Bare de siste 30 årene har det skjedd en betydelig forsuring av norske havområder, i et høyere tempo enn forskere har målt noen gang i historien.
Ikke minst derfor har norske miljømyndigheter ønsket å få vite mer – også om tilstanden langs kysten og i fjordene.
Områdene som omfattes av den nye rapporten er Hardanger og nærliggende områder - og midtre deler av Vestfjorden i Lofoten.
Rapporten er en del av det nasjonale havforsuringsprogrammet som startet i 2010, og ledes av ledet av Miljødirektoratet.
Programmet består av en rekke tokt og undersøkelser som uføres av forskere fra Uni Research og Bjerknessenteret, Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for vannforskning, på oppdrag for direktoratet.
– Store variasjoner også gjennom døgnet
– Vi ser at det er store variasjoner i surhetsgrad, ikke bare i sesongen, men også gjennom døgnet. I Hardanger ble det en gjort døgnstudie, på 200 meters dyp ved et korallrev. Gjennom døgnet varierte kalkinnholdet overraskende mye, sier forsker Ingunn Skjelvan i Uni Research Klima og Bjerknessenteret.
Lofoten og Hardangerfjorden er ikke bare rekreasjonsområder og turistmagneter, de er også et matfat – ikke minst for alle organismene som befinner seg under overflaten.
– Maten fisken skal spise, plankton, endres av havforsuringen, så til sjuende og sist betyr det noe for oss mennesker også. Forsuring vil over tid påvirke organismer som har kalkskall, slike skall løses opp når det blir mye CO2 i havet. Vi kan tenke oss at havet blir korrosivt, og at organismenes skall blir litt som rustent metall: dårligere og til slutt kan det forsvinne, forklarer hun.
Arter kan dø ut
Skjelvan er ekspert på havforsuring, et felt innen klimaforskningen som er relativt nytt.
– Utfra den kjemiske likevekten er prosessen logisk, men tidligere fokuserte vi mest på at det er bra havet tar opp mye C02 for dermed reduseres mengden i atmosfæren. Men så endres jo selve karbonbalansen i havet når mye CO2 blir absorbert. Det er først de siste 10-15 årene man har fokusert på selve havforsuringen og hva som faktisk skjer, sier Skjelvan, som også er tilknyttet Bjerknessenteret.
I verste fall kan noen arter dø ut. Både planktonarter, reker, hummer, skjell, sjøstjerner og koraller er utsatt, påpeker miljødirektoratet på sin side om Havforsuringsovervåking.
Til forskjell fra forskningen i åpne havområder rundt Norge, der man ser tydelig og til dels kraftig forsuring, kan man foreløpig ikke si hvor fort utviklingen går i fjordene.
Men både denne nye rapporten og en annen nylig utført fjordstudie Skjelvan og kolleger står bak, peker mot at surhetsgrader ved kysten er sammenlignbare med de som måles i åpent hav.
Fortsetter målinger i Hardanger
Skjelvan legger til at systemet er ganske vanskelig å overvåke.
– Det vi ser i denne studien er naturlige variasjoner, fra noen måneder senhøsten i fjor, som er svingninger i et naturlig system. For å avdekke endringene som skjer ved at mye CO2 tas opp i havet, må vi først måle så lenge at vi klarer å se bak de naturlige svingningene, sier Skjelvan.
Selv om det foreløpig ikke foreligger lange tidsserier for forsuring i fjordene, mener Skjelvan at funnene antyder en tilsvarende forsuring man har sett i havet de siste tiårene.
– Vi fortsetter med målingene våre i Hardanger og det blir spennende å følge med framover, sier hun.
Referanse:
Havforsuring i vestlandsfjorder og CO2-variabilitet i Lofoten. Ingunn Skjelvan, Melissa Chierici, Kai Sørensen, Kristin Jackson, Tina Kutti, Helene L. Lødemel, Andrew King, Emanuele Reggiani, Marit Norli, Richard Bellerby, Evgeniy Yakushev, Abdirahman M. Omar. M-642 | 2016 (rapport)