Varmere og kaldere episoder på en tusenårstidskala, kalt Dansgaard-Oeschger (D-O) sykluser, opptrådte stadig under den siste istid. Disse syklusene ble først oppdaget i iskjerner fra Grønland som store og brå klimasvinginger (år til tiår). Disse svingningene er enestående for klimavariasjonene de siste 120 000 år, og representerer en komponent av klimasystemet man ikke har god nok kunnskap om.
Lenge trodde man at sjøis spiller en viktig rolle for D-O sykluser på grunn av den regionale temperaturpåvirkningen, og den raske responsen til relativt svakt klimapådrag. I dette studiet har Camille Li fra Bjerknessenteret, sammen med David S. Battisti og Cecilia M. Bitz (Universitet i Washington), stilt spørsmålene; hvordan var sjøisdekket rundt Grønland under den siste istid, og hvor må variasjonene i sjøisdekket være lokalisert for å resultere i store klimahendelser, slik som D-O syklusene?
Forfatterne har brukt en kombinasjon av atmosfærebaserte og koblede modellsimuleringer for å svare på disse spørsmålene. Koblede klimamodeller produserer to hovedmasser av sjøis i den glasiale Nord-Atlanteren: én i De nordiske hav hvor sjøisdekket i hovedsak er kontrollert av lokal vekst and smelting, og én i den vestlige Nord-Atlanteren, hvor sjøisdekket er forklart ved import av is dannet lenger nord i Baffin Bay, og Davis Strait. Flere simuleringer er brukt for å vise at av de to ismassene, er det variasjonene i sjøisdekket i De nordiske hav som har den største påvirkningen på temperaturen, samt akkumulasjonssignalet som registreres i iskjernene fra Grønland.
Resultatene fra dette studiet viser at de brå fremrykkene og tilbaketrekkingene av sjøisdekket i De nordiske hav er en effektiv måte å produsere store og hurtige D-O-lignende klimaendringer på Grønland. Disse resultatene kan bidra til å forstå en annen type brå klimaendringer, - ”Heinrich event”, som også opptrådte under den siste istid. ”Heinrich event” er forbundet med at massive isfjell løsnet fra det Nord-Amerikanske isdekket og drev til den vestlige delen av Nord-Atlanteren, og opptrådte under de kalde periodene ved enkelte av D-O syklusene. Men mens ”Heinrich event” er uvanlige signaler andre steder i verden, opptrer de nesten som regelmessige kalde faser i iskjerner fra Grønland. Hvis Grønland er mest følsom for sjøisforholdene i De nordiske hav, vil det ikke være så overraskende at iskjernene viser verken tilstedeværelse eller fravær av isfjell i den vestlige delen av Nord-Atlanteren.
 |
|
Oppvarming av overflatevann forårsaket av tilbaketrekking av sjøis i Vest-Atlanteren og De nordiske hav. De tykke og tynne svarte linjene viser sjøisutbredelsen ved henholdsvis vinter og sommer. De tynne grå linjene viser dagens kontinenter og de tykke grå linjene viser kontinentet på høydepunktet av den siste istiden, når det globale havnivået var 125 meter lavere. Sirkelen viser de høyeste punktene på Grønlands isfjell. |
Referanse:
Li, Camille, David S. Battisti, Cecilia M. Bitz, 2010: Can North Atlantic sea ice anomalies account for Dansgaard-Oeschger climate signals? J. Climate, 23, 5457-5475.