En ny studie som publiseres denne uken i Journal of Climate, styrker tidligere funn om effekten av økende CO2-konsentrasjon i atmosfæren på havenes opptak av CO2 i fremtiden. Til forskjell fra andre studier på dette feltet, som hovedsaklig baseres på globale modeller, er dette arbeidet basert på en komparativ studie av klimaendringenes regionale konsekvenser. Studien sammenligner fire store laboratorier i Europa, inkludert Frankrike, Tyskland, Norge og Sveits, og Bjerknessenteret for Klimaforskning har bidratt med de norske resultatene. Forskerene deler verdenshavene inn i fire regioner og viser hvilke områder som vil være avgjørende for fremtidig CO2-opptak; Nordishavet, Nord-Atlanteren, Tropene, Sør-Atlanteren og Sørishavet.
 |
| Foto: Eirik Kolstad |
Klimamodellene brukt i dette arbeidet er såkalte jordsystemmodeller, som i tillegg til å simulere fysiske prosesser også inkluderer biogeokjemiske interaksjoner. I følge modellene vil klimaendringer forårsake en reduksjon i havets CO2-opptak med 4,5 gigatonn karbon, noe som tilsvarer ca fem års utslipp av CO2 på dagens nivå.
Atlanterhavet mindre effektivt
Mens havet totalt sett vil forbli et sluk for menneskeskapt CO2, er det store regionale forskjeller på hvordan det enkelte havs absorberingsrate vil utvikle seg i fremtiden. Fram til nå har Nord-Atlanteren vært det mest effektive sluket for atmosfærisk CO2 per kvadratmeter. Modellen brukt i denne studien viser at Nord-Atlanteren som region er spesielt sensitiv for endringer i ferskvannstilførsel (på grunn av smeltevann fra isbreer og innlandsisen på Grønland), og kan oppleve betydelig svekking av absorberingsevne.
Sørishavet - viktig region for CO2-opptak i framtiden
Studien bekrefter at Sørishavet rundt Antarktis trolig vil utvikle seg til en nøkkelregion for CO2-opptak de nærmeste tiårene. De fire modellene gir et kvalitativt konsekvent bilde, men på grunn av at de beregner de fysiske, biologiske og kjemiske prosessene forskjellig, er det en kvantitativ spredning i de regionale hav-atmosfærefluksene. Denne spredningen er en indikasjon på at vi per i dag ikke klarer å forutsi regionale endringer i CO2-sluket med særlig stor sikkerhet. Forbedring av eksisterende nettverk for hav- og atmosfæreobservasjoner av karbon i årene som kommer vil bidra til å redusere usikkerhetene.